Okei, ja jeg vet jeg er sånn ca verdens dårligste blogger... Husker aldri at jeg faktisk skal inn hit og blogge.. Men men... Skyt meg..
Akkurat nå sitter jeg å leter etter en klokke... Men finner ikke den rette, enten er de for store, eller for små, ellers så har de feil reim, det er ikke bare bare da... Så er da valget, skal det være analogt eller digitalt? Finnes jo så mange flere analoge klokker, men er jo kjekt med en digital også da, men igjenn... Det er jo å finne den rette, er like viktig med rett klokke som med rett mann... Skal jo gå med den hver dag i lenge lenge.
- Posted using BlogPress from my iPad
tirsdag 10. mai 2011
lørdag 18. desember 2010
Julebakst
Så da sitter jeg her med 4 sorter i boksene, 2 har jeg laget slv, og ser med gru at jeg er ikke kommet meg halvveis pÅ listen enda:-( må enda lage masser av kaker, og grunnet sykdom må jeg nok gjøre det meste allene i år, jaja, det går vel bra, jeg menere hvor mange damer har ikke opp gjennom årene stått og slavet på kjøkkenet for å få alt fra 7-40 sorter klart til jul, bare for at halvparten blir spist og resten går i søppla. Men men, man skal jo ikke klage det er jo bare jul en gang i året, og mine kaker er da både lettvinte og moderene, bortsett fra strull og krumkaker da.. Kokkosmakroner, kjeks, karameller ( ja jeg er klar over at de ikke klassifiseres som kaker men de må nå uansett lages.) risboller, eplekake og sukkerbrød... Dt er jo ikke så ille, er det vel. E bare det at det må gjøres i løpet av 2-3 dager, og da blir ddet mye... Møkkainfluensa, og møkka mage som ikke klarer oppføre seg slik at men er effektiv:-( surke surke... Men men, er vel bare å kjøre på, kansje droppe kakene, og heller servere vaffler med custard, funker det og, hehehe... Eller noe slikt, er jo såååååå godt.
Men men... Anne signing out.
- Posted using BlogPress from my iPad
Men men... Anne signing out.
- Posted using BlogPress from my iPad
fredag 26. november 2010
Uuups
Tenkte kansje jeg skulle prøve å blogge litt igjenn, er en stund siden sist har bært flatet ut med influensa i flere deler av kroppen noen uker nå:-(
Ellers er det lite nytt, Barnevernet gjør livet til et levende helvete for oss, og vi har mistet sønnen vår for godt virker det nesten som... faen ta jævlene! Så her sitter vi da, og planlegger jul for farmor og kattene, hurra for den ja. Liker det ikke! Kall meg negativ om du vil, men føler ikke akkurat at jeg har så mye å feire, ikke er jeg religiøs heller! Men men... Får prøve å bli litt flinkere å blogge i adventa...
- Posted using BlogPress from my iPhone
Ellers er det lite nytt, Barnevernet gjør livet til et levende helvete for oss, og vi har mistet sønnen vår for godt virker det nesten som... faen ta jævlene! Så her sitter vi da, og planlegger jul for farmor og kattene, hurra for den ja. Liker det ikke! Kall meg negativ om du vil, men føler ikke akkurat at jeg har så mye å feire, ikke er jeg religiøs heller! Men men... Får prøve å bli litt flinkere å blogge i adventa...
- Posted using BlogPress from my iPhone
lørdag 9. oktober 2010
Helg
Jaja, så var det helg igjenn da!
Regner og er uvær ute, kke for kaldt ikke for varmt, sånn akkurat passe høstvær... dagene går sakte forbi, mens vi venter på at vi skal komme oss avgårde til Bodø en aldri så liten snartur...
Møkkaoperasjon... stakkars lille nesen min... huff og huff... kommer sikkert til å gjøre dritondt og ikke hjelpe i det hele tatt:-( men men, man kan da ikke si at jeg ikke har prøvd...
Ellers... har sett enda en sesong Smallville, og begynnt på en ny... venter på at sesong 9 eller var det 10 skal komme i butikken snart... det og sesong 10 av CSI: Crime Scene Investigators... blir så koselig atte...
Ellers er det fint lite som skjer. Kjeder meg for det meste, har lyst til å lage noe (bake, men har liksom ikke tiltaket til det.. tiltaket og kjøkkenet.. Men jeg har en kjempemessig kjøkkenmaskin da=) hehe, liker den ja!
Skulle ønske jeg var flinkere til å bake, hadde vært morsomt å for en gangs skyld lage en kake som ikke ser ut som om noen har sittet på den og gnudd før den ble servert! men men, må vel bare øve og lve, og ikke gi opp, gir man opp blir det vel bare enda verre.
tenkte jeg skulle kjøpe en sånn derre kjekssprøyte, sånn at eg kunne lage cookies, og servere... også tenkte jeg å lage sjokoladekjeks til uka.. de er så gode=)
men men, vi får se vi får se...
Nå skal jeg sette en grandis i ovnen... =) middag here we come... yak!
Regner og er uvær ute, kke for kaldt ikke for varmt, sånn akkurat passe høstvær... dagene går sakte forbi, mens vi venter på at vi skal komme oss avgårde til Bodø en aldri så liten snartur...
Møkkaoperasjon... stakkars lille nesen min... huff og huff... kommer sikkert til å gjøre dritondt og ikke hjelpe i det hele tatt:-( men men, man kan da ikke si at jeg ikke har prøvd...
Ellers... har sett enda en sesong Smallville, og begynnt på en ny... venter på at sesong 9 eller var det 10 skal komme i butikken snart... det og sesong 10 av CSI: Crime Scene Investigators... blir så koselig atte...
Ellers er det fint lite som skjer. Kjeder meg for det meste, har lyst til å lage noe (bake, men har liksom ikke tiltaket til det.. tiltaket og kjøkkenet.. Men jeg har en kjempemessig kjøkkenmaskin da=) hehe, liker den ja!
Skulle ønske jeg var flinkere til å bake, hadde vært morsomt å for en gangs skyld lage en kake som ikke ser ut som om noen har sittet på den og gnudd før den ble servert! men men, må vel bare øve og lve, og ikke gi opp, gir man opp blir det vel bare enda verre.
tenkte jeg skulle kjøpe en sånn derre kjekssprøyte, sånn at eg kunne lage cookies, og servere... også tenkte jeg å lage sjokoladekjeks til uka.. de er så gode=)
men men, vi får se vi får se...
Nå skal jeg sette en grandis i ovnen... =) middag here we come... yak!
tirsdag 5. oktober 2010
David Letterman - Bruce Willis Goes Gaga
heheheh, jaja det var vel bare et spørsmål om tid dette ja.. men at det skulle være selveste brucern... det hadde jeg aldri trodd... hahahaha
Tirsdag
Begynner å bli lei denne møkkainfluensaen... Tett og sår i nesen, urolig i magen, vondt i halsen, småfeber og generellt sett i møkkaform:-/ Men men, er vel ikke så mye åg jøre med det, meste er vel at man ikke klager for mye, da man da er mindre egnet til å være et menneske enn andre...
Min kjære har det desverre ikke mye bedre, småsyk han også, men men, sånn er det vel når mna bor sammen, da får man vel gjerne det samme... merkelige greier, kattene derimot, de er endelig blitt friske og raske begge to=) eller, det er nå en tid side, me jeg er bare så utrolig glad for å se at de enda er friske, aner ikke hva jeg skulle gjort uten dem... Sammen med min kjære er det ikke stprt annet som holder meg ved mote lengre...
Mitt hjerte gråter... og det smerter meg å tenke på min engel... Og nå hører vi ikke mer fra ham heller... det er jo ikke hans skyld...
Jeg mener, hvor inn i hampen vanskelig kan det være å svare på en melding? om ikke annet skrive at han har det bra... men NEEEEEIDA... de lar heller være med å svare i det heletatt... det er så IRRITERENDE, og frustrerende, og sårt... Alle dere småbarnsforeldre som leser denne bloggemn... HOLD FAST på barna deres, dere aner ikke hvor heldige dere er... fra før min sønn ble født har jeg hatt mennesker som har dømt meg, som har stirret på meg for å finne ut hvor "egnet" jeg er, som har vridd og vendt på det jeg har sagt, for å finne noe negativt... alt for å kunne ta min engel bort fra meg... Og nå sitter jeg igjenn med min man og mine katter... en familie som gledet seg, men som nå er knust. Et liv som var ventet, men som ble tatt fra oss, som ikke kjenner oss, ikke vet hvem vi er, eller hvor han kommer fra...
Er det nå noen som kan klandre meg for at jeg ikke stoler på statlige ansatte et sekund? De har løyet til meg, missbrukt opplysningene de har hentet inn, såret meg, stjelt fra meg og voldtatt min psyke... Alikevel er det forventet at jeg skal smile og være glad hver dag, at jeg ikke skal bære nag, at jeg skal møte opp ig være som alle andre, at jeg ikke skal la meg merke ved at en del av meg er revet bort for alltid... Jeg skal fungere 100% optimalt i et samfunn som ikke tar hensyn til at vi bare er mennesker, at vi opplever ting som går inn på oss...
Janteloven står så sterkt i dette landet at det er en skam. Hvorfor skal vi ike tro vi er noe, at vi kan noe, at vi er verdt noe... Jeg krever respekt, jeg krever omsorg, jeg krever å få sørge og savne, og eg krever respekt for at jeg sørger og savner... Jeg har mistet et barn som enda er i live, i tilleg til et barn som jeg aldrii fikk... Men dette er i dag så tabu at jeg får skjeve blikk bare jeg tenker på det... Det er ikke retferdig... Hvorfor skal jeg ikke kunne vise at jeg ikke har det utmerket hele tiden...
Er det fordi det er så mye mer behagelig for resten av verden at vi alle er følelsesløse droner, som spiser vårt brød, drikker vårt vann, smiler, nikker og går videre. Er det slik at de som jeg skulle kunne stole på ikke skal høre om mine problemer, fordi det blir for ubehagelig for dem å måtte trå til?
Er det bare meg eller er det noe som skurrer??
Noe må endre seg, og jeg tror det må starte med DEG!
Min kjære har det desverre ikke mye bedre, småsyk han også, men men, sånn er det vel når mna bor sammen, da får man vel gjerne det samme... merkelige greier, kattene derimot, de er endelig blitt friske og raske begge to=) eller, det er nå en tid side, me jeg er bare så utrolig glad for å se at de enda er friske, aner ikke hva jeg skulle gjort uten dem... Sammen med min kjære er det ikke stprt annet som holder meg ved mote lengre...
Mitt hjerte gråter... og det smerter meg å tenke på min engel... Og nå hører vi ikke mer fra ham heller... det er jo ikke hans skyld...
Jeg mener, hvor inn i hampen vanskelig kan det være å svare på en melding? om ikke annet skrive at han har det bra... men NEEEEEIDA... de lar heller være med å svare i det heletatt... det er så IRRITERENDE, og frustrerende, og sårt... Alle dere småbarnsforeldre som leser denne bloggemn... HOLD FAST på barna deres, dere aner ikke hvor heldige dere er... fra før min sønn ble født har jeg hatt mennesker som har dømt meg, som har stirret på meg for å finne ut hvor "egnet" jeg er, som har vridd og vendt på det jeg har sagt, for å finne noe negativt... alt for å kunne ta min engel bort fra meg... Og nå sitter jeg igjenn med min man og mine katter... en familie som gledet seg, men som nå er knust. Et liv som var ventet, men som ble tatt fra oss, som ikke kjenner oss, ikke vet hvem vi er, eller hvor han kommer fra...
Er det nå noen som kan klandre meg for at jeg ikke stoler på statlige ansatte et sekund? De har løyet til meg, missbrukt opplysningene de har hentet inn, såret meg, stjelt fra meg og voldtatt min psyke... Alikevel er det forventet at jeg skal smile og være glad hver dag, at jeg ikke skal bære nag, at jeg skal møte opp ig være som alle andre, at jeg ikke skal la meg merke ved at en del av meg er revet bort for alltid... Jeg skal fungere 100% optimalt i et samfunn som ikke tar hensyn til at vi bare er mennesker, at vi opplever ting som går inn på oss...
Janteloven står så sterkt i dette landet at det er en skam. Hvorfor skal vi ike tro vi er noe, at vi kan noe, at vi er verdt noe... Jeg krever respekt, jeg krever omsorg, jeg krever å få sørge og savne, og eg krever respekt for at jeg sørger og savner... Jeg har mistet et barn som enda er i live, i tilleg til et barn som jeg aldrii fikk... Men dette er i dag så tabu at jeg får skjeve blikk bare jeg tenker på det... Det er ikke retferdig... Hvorfor skal jeg ikke kunne vise at jeg ikke har det utmerket hele tiden...
Er det fordi det er så mye mer behagelig for resten av verden at vi alle er følelsesløse droner, som spiser vårt brød, drikker vårt vann, smiler, nikker og går videre. Er det slik at de som jeg skulle kunne stole på ikke skal høre om mine problemer, fordi det blir for ubehagelig for dem å måtte trå til?
Er det bare meg eller er det noe som skurrer??
Noe må endre seg, og jeg tror det må starte med DEG!
søndag 3. oktober 2010
Enda en dag...
Jaja, så sitter jeg her...
Prøver å tenke på noe positivt e d det er vanskelig. Savner min lille engel så mye... Det skjærer i hjertet hver gang tanken streifer innom ham, noe somm skjerflere gagner i timen. Livet går vidre sier de, det blir bedre med tiden, men så langt har det bare blitt værre.
Å gå rundt å føle seg misslykket som person, som mor og som kone er ikke en god følelse. Og er virkelig ikke noe jeg unner noen i denne verdenen. Jeg tar meg i å spørre meg selv: Hva har skjedd med meg, hva har skjedd med livet mitt. Men ender opp med det samme svaret som alltid. : JEG har FEILET...
Alt som jeg onsket for meg og mie har gått skjeivt. Alt har blitt froorvrengt til det groteskt ugjennkjennelige, og spyttet på, men det er vel bare slikt en må regne med i verdenen i dag.
Men livet må gå videre, man kan ikke legge seg ned å gi opp, man må være positiv, man må smile og være fornøyd med de kortene man har fått utdelt. Ikke klage og ikke si sin mening, ike bli frustrert og ikke gråte. Ikke bli såret når man blir avvist for å prøve å nå sitt barn, ikke elske og ikke hate. Men være en drone som gjør alt man kan for å tilfredstille de maktkåte på toppen... Man har ingen rett til hjemløp, og heller ingen rett til taushetsplikt. Alt det man sier blir veid opp og i mente, alt man tenker blir tolket i 1000 retninger. Alt blir tatt i verste mening, selv en inbyrdes spøk... Og på toppen av dette, opplever man at de man egentlig skal kunne stole på... sin egen familie, stikker en i ryggen, og lar kniven bli stående i såret, de har jo tenkt å komme tilbake med gjevne mellomrom for å vri litt på den!
Min sorg og min skuffelse er overveldene, men allikevel ikke i nærheten av å være så altoppslukende som mitt savn etter in kjære engel, som jeg ikke får lov til å elske på den måten han fortjener.
men det er mitt tap, ikke noe andre trenger å bry seg med... og mine følelser gjør seg egentlig best pakket pent inn og stuet bort bak en oppførsen en drone verdig....
Prøver å tenke på noe positivt e d det er vanskelig. Savner min lille engel så mye... Det skjærer i hjertet hver gang tanken streifer innom ham, noe somm skjerflere gagner i timen. Livet går vidre sier de, det blir bedre med tiden, men så langt har det bare blitt værre.
Å gå rundt å føle seg misslykket som person, som mor og som kone er ikke en god følelse. Og er virkelig ikke noe jeg unner noen i denne verdenen. Jeg tar meg i å spørre meg selv: Hva har skjedd med meg, hva har skjedd med livet mitt. Men ender opp med det samme svaret som alltid. : JEG har FEILET...
Alt som jeg onsket for meg og mie har gått skjeivt. Alt har blitt froorvrengt til det groteskt ugjennkjennelige, og spyttet på, men det er vel bare slikt en må regne med i verdenen i dag.
Men livet må gå videre, man kan ikke legge seg ned å gi opp, man må være positiv, man må smile og være fornøyd med de kortene man har fått utdelt. Ikke klage og ikke si sin mening, ike bli frustrert og ikke gråte. Ikke bli såret når man blir avvist for å prøve å nå sitt barn, ikke elske og ikke hate. Men være en drone som gjør alt man kan for å tilfredstille de maktkåte på toppen... Man har ingen rett til hjemløp, og heller ingen rett til taushetsplikt. Alt det man sier blir veid opp og i mente, alt man tenker blir tolket i 1000 retninger. Alt blir tatt i verste mening, selv en inbyrdes spøk... Og på toppen av dette, opplever man at de man egentlig skal kunne stole på... sin egen familie, stikker en i ryggen, og lar kniven bli stående i såret, de har jo tenkt å komme tilbake med gjevne mellomrom for å vri litt på den!
Min sorg og min skuffelse er overveldene, men allikevel ikke i nærheten av å være så altoppslukende som mitt savn etter in kjære engel, som jeg ikke får lov til å elske på den måten han fortjener.
men det er mitt tap, ikke noe andre trenger å bry seg med... og mine følelser gjør seg egentlig best pakket pent inn og stuet bort bak en oppførsen en drone verdig....
Abonner på:
Innlegg (Atom)