Jaja, så var det helg igjenn da!
Regner og er uvær ute, kke for kaldt ikke for varmt, sånn akkurat passe høstvær... dagene går sakte forbi, mens vi venter på at vi skal komme oss avgårde til Bodø en aldri så liten snartur...
Møkkaoperasjon... stakkars lille nesen min... huff og huff... kommer sikkert til å gjøre dritondt og ikke hjelpe i det hele tatt:-( men men, man kan da ikke si at jeg ikke har prøvd...
Ellers... har sett enda en sesong Smallville, og begynnt på en ny... venter på at sesong 9 eller var det 10 skal komme i butikken snart... det og sesong 10 av CSI: Crime Scene Investigators... blir så koselig atte...
Ellers er det fint lite som skjer. Kjeder meg for det meste, har lyst til å lage noe (bake, men har liksom ikke tiltaket til det.. tiltaket og kjøkkenet.. Men jeg har en kjempemessig kjøkkenmaskin da=) hehe, liker den ja!
Skulle ønske jeg var flinkere til å bake, hadde vært morsomt å for en gangs skyld lage en kake som ikke ser ut som om noen har sittet på den og gnudd før den ble servert! men men, må vel bare øve og lve, og ikke gi opp, gir man opp blir det vel bare enda verre.
tenkte jeg skulle kjøpe en sånn derre kjekssprøyte, sånn at eg kunne lage cookies, og servere... også tenkte jeg å lage sjokoladekjeks til uka.. de er så gode=)
men men, vi får se vi får se...
Nå skal jeg sette en grandis i ovnen... =) middag here we come... yak!
lørdag 9. oktober 2010
tirsdag 5. oktober 2010
David Letterman - Bruce Willis Goes Gaga
heheheh, jaja det var vel bare et spørsmål om tid dette ja.. men at det skulle være selveste brucern... det hadde jeg aldri trodd... hahahaha
Tirsdag
Begynner å bli lei denne møkkainfluensaen... Tett og sår i nesen, urolig i magen, vondt i halsen, småfeber og generellt sett i møkkaform:-/ Men men, er vel ikke så mye åg jøre med det, meste er vel at man ikke klager for mye, da man da er mindre egnet til å være et menneske enn andre...
Min kjære har det desverre ikke mye bedre, småsyk han også, men men, sånn er det vel når mna bor sammen, da får man vel gjerne det samme... merkelige greier, kattene derimot, de er endelig blitt friske og raske begge to=) eller, det er nå en tid side, me jeg er bare så utrolig glad for å se at de enda er friske, aner ikke hva jeg skulle gjort uten dem... Sammen med min kjære er det ikke stprt annet som holder meg ved mote lengre...
Mitt hjerte gråter... og det smerter meg å tenke på min engel... Og nå hører vi ikke mer fra ham heller... det er jo ikke hans skyld...
Jeg mener, hvor inn i hampen vanskelig kan det være å svare på en melding? om ikke annet skrive at han har det bra... men NEEEEEIDA... de lar heller være med å svare i det heletatt... det er så IRRITERENDE, og frustrerende, og sårt... Alle dere småbarnsforeldre som leser denne bloggemn... HOLD FAST på barna deres, dere aner ikke hvor heldige dere er... fra før min sønn ble født har jeg hatt mennesker som har dømt meg, som har stirret på meg for å finne ut hvor "egnet" jeg er, som har vridd og vendt på det jeg har sagt, for å finne noe negativt... alt for å kunne ta min engel bort fra meg... Og nå sitter jeg igjenn med min man og mine katter... en familie som gledet seg, men som nå er knust. Et liv som var ventet, men som ble tatt fra oss, som ikke kjenner oss, ikke vet hvem vi er, eller hvor han kommer fra...
Er det nå noen som kan klandre meg for at jeg ikke stoler på statlige ansatte et sekund? De har løyet til meg, missbrukt opplysningene de har hentet inn, såret meg, stjelt fra meg og voldtatt min psyke... Alikevel er det forventet at jeg skal smile og være glad hver dag, at jeg ikke skal bære nag, at jeg skal møte opp ig være som alle andre, at jeg ikke skal la meg merke ved at en del av meg er revet bort for alltid... Jeg skal fungere 100% optimalt i et samfunn som ikke tar hensyn til at vi bare er mennesker, at vi opplever ting som går inn på oss...
Janteloven står så sterkt i dette landet at det er en skam. Hvorfor skal vi ike tro vi er noe, at vi kan noe, at vi er verdt noe... Jeg krever respekt, jeg krever omsorg, jeg krever å få sørge og savne, og eg krever respekt for at jeg sørger og savner... Jeg har mistet et barn som enda er i live, i tilleg til et barn som jeg aldrii fikk... Men dette er i dag så tabu at jeg får skjeve blikk bare jeg tenker på det... Det er ikke retferdig... Hvorfor skal jeg ikke kunne vise at jeg ikke har det utmerket hele tiden...
Er det fordi det er så mye mer behagelig for resten av verden at vi alle er følelsesløse droner, som spiser vårt brød, drikker vårt vann, smiler, nikker og går videre. Er det slik at de som jeg skulle kunne stole på ikke skal høre om mine problemer, fordi det blir for ubehagelig for dem å måtte trå til?
Er det bare meg eller er det noe som skurrer??
Noe må endre seg, og jeg tror det må starte med DEG!
Min kjære har det desverre ikke mye bedre, småsyk han også, men men, sånn er det vel når mna bor sammen, da får man vel gjerne det samme... merkelige greier, kattene derimot, de er endelig blitt friske og raske begge to=) eller, det er nå en tid side, me jeg er bare så utrolig glad for å se at de enda er friske, aner ikke hva jeg skulle gjort uten dem... Sammen med min kjære er det ikke stprt annet som holder meg ved mote lengre...
Mitt hjerte gråter... og det smerter meg å tenke på min engel... Og nå hører vi ikke mer fra ham heller... det er jo ikke hans skyld...
Jeg mener, hvor inn i hampen vanskelig kan det være å svare på en melding? om ikke annet skrive at han har det bra... men NEEEEEIDA... de lar heller være med å svare i det heletatt... det er så IRRITERENDE, og frustrerende, og sårt... Alle dere småbarnsforeldre som leser denne bloggemn... HOLD FAST på barna deres, dere aner ikke hvor heldige dere er... fra før min sønn ble født har jeg hatt mennesker som har dømt meg, som har stirret på meg for å finne ut hvor "egnet" jeg er, som har vridd og vendt på det jeg har sagt, for å finne noe negativt... alt for å kunne ta min engel bort fra meg... Og nå sitter jeg igjenn med min man og mine katter... en familie som gledet seg, men som nå er knust. Et liv som var ventet, men som ble tatt fra oss, som ikke kjenner oss, ikke vet hvem vi er, eller hvor han kommer fra...
Er det nå noen som kan klandre meg for at jeg ikke stoler på statlige ansatte et sekund? De har løyet til meg, missbrukt opplysningene de har hentet inn, såret meg, stjelt fra meg og voldtatt min psyke... Alikevel er det forventet at jeg skal smile og være glad hver dag, at jeg ikke skal bære nag, at jeg skal møte opp ig være som alle andre, at jeg ikke skal la meg merke ved at en del av meg er revet bort for alltid... Jeg skal fungere 100% optimalt i et samfunn som ikke tar hensyn til at vi bare er mennesker, at vi opplever ting som går inn på oss...
Janteloven står så sterkt i dette landet at det er en skam. Hvorfor skal vi ike tro vi er noe, at vi kan noe, at vi er verdt noe... Jeg krever respekt, jeg krever omsorg, jeg krever å få sørge og savne, og eg krever respekt for at jeg sørger og savner... Jeg har mistet et barn som enda er i live, i tilleg til et barn som jeg aldrii fikk... Men dette er i dag så tabu at jeg får skjeve blikk bare jeg tenker på det... Det er ikke retferdig... Hvorfor skal jeg ikke kunne vise at jeg ikke har det utmerket hele tiden...
Er det fordi det er så mye mer behagelig for resten av verden at vi alle er følelsesløse droner, som spiser vårt brød, drikker vårt vann, smiler, nikker og går videre. Er det slik at de som jeg skulle kunne stole på ikke skal høre om mine problemer, fordi det blir for ubehagelig for dem å måtte trå til?
Er det bare meg eller er det noe som skurrer??
Noe må endre seg, og jeg tror det må starte med DEG!
søndag 3. oktober 2010
Enda en dag...
Jaja, så sitter jeg her...
Prøver å tenke på noe positivt e d det er vanskelig. Savner min lille engel så mye... Det skjærer i hjertet hver gang tanken streifer innom ham, noe somm skjerflere gagner i timen. Livet går vidre sier de, det blir bedre med tiden, men så langt har det bare blitt værre.
Å gå rundt å føle seg misslykket som person, som mor og som kone er ikke en god følelse. Og er virkelig ikke noe jeg unner noen i denne verdenen. Jeg tar meg i å spørre meg selv: Hva har skjedd med meg, hva har skjedd med livet mitt. Men ender opp med det samme svaret som alltid. : JEG har FEILET...
Alt som jeg onsket for meg og mie har gått skjeivt. Alt har blitt froorvrengt til det groteskt ugjennkjennelige, og spyttet på, men det er vel bare slikt en må regne med i verdenen i dag.
Men livet må gå videre, man kan ikke legge seg ned å gi opp, man må være positiv, man må smile og være fornøyd med de kortene man har fått utdelt. Ikke klage og ikke si sin mening, ike bli frustrert og ikke gråte. Ikke bli såret når man blir avvist for å prøve å nå sitt barn, ikke elske og ikke hate. Men være en drone som gjør alt man kan for å tilfredstille de maktkåte på toppen... Man har ingen rett til hjemløp, og heller ingen rett til taushetsplikt. Alt det man sier blir veid opp og i mente, alt man tenker blir tolket i 1000 retninger. Alt blir tatt i verste mening, selv en inbyrdes spøk... Og på toppen av dette, opplever man at de man egentlig skal kunne stole på... sin egen familie, stikker en i ryggen, og lar kniven bli stående i såret, de har jo tenkt å komme tilbake med gjevne mellomrom for å vri litt på den!
Min sorg og min skuffelse er overveldene, men allikevel ikke i nærheten av å være så altoppslukende som mitt savn etter in kjære engel, som jeg ikke får lov til å elske på den måten han fortjener.
men det er mitt tap, ikke noe andre trenger å bry seg med... og mine følelser gjør seg egentlig best pakket pent inn og stuet bort bak en oppførsen en drone verdig....
Prøver å tenke på noe positivt e d det er vanskelig. Savner min lille engel så mye... Det skjærer i hjertet hver gang tanken streifer innom ham, noe somm skjerflere gagner i timen. Livet går vidre sier de, det blir bedre med tiden, men så langt har det bare blitt værre.
Å gå rundt å føle seg misslykket som person, som mor og som kone er ikke en god følelse. Og er virkelig ikke noe jeg unner noen i denne verdenen. Jeg tar meg i å spørre meg selv: Hva har skjedd med meg, hva har skjedd med livet mitt. Men ender opp med det samme svaret som alltid. : JEG har FEILET...
Alt som jeg onsket for meg og mie har gått skjeivt. Alt har blitt froorvrengt til det groteskt ugjennkjennelige, og spyttet på, men det er vel bare slikt en må regne med i verdenen i dag.
Men livet må gå videre, man kan ikke legge seg ned å gi opp, man må være positiv, man må smile og være fornøyd med de kortene man har fått utdelt. Ikke klage og ikke si sin mening, ike bli frustrert og ikke gråte. Ikke bli såret når man blir avvist for å prøve å nå sitt barn, ikke elske og ikke hate. Men være en drone som gjør alt man kan for å tilfredstille de maktkåte på toppen... Man har ingen rett til hjemløp, og heller ingen rett til taushetsplikt. Alt det man sier blir veid opp og i mente, alt man tenker blir tolket i 1000 retninger. Alt blir tatt i verste mening, selv en inbyrdes spøk... Og på toppen av dette, opplever man at de man egentlig skal kunne stole på... sin egen familie, stikker en i ryggen, og lar kniven bli stående i såret, de har jo tenkt å komme tilbake med gjevne mellomrom for å vri litt på den!
Min sorg og min skuffelse er overveldene, men allikevel ikke i nærheten av å være så altoppslukende som mitt savn etter in kjære engel, som jeg ikke får lov til å elske på den måten han fortjener.
men det er mitt tap, ikke noe andre trenger å bry seg med... og mine følelser gjør seg egentlig best pakket pent inn og stuet bort bak en oppførsen en drone verdig....
lørdag 2. oktober 2010
Lørdag Kveld...
Vel, etter litt om og men gikk jeg og gubben på butikken... den svindyre møkkaboden... og under over alle under.. Han hadde noe passe billing som var spiselig og ikke gått ut av dato:-) Så det ble biffsnadder med minibaguetter til middag i dag! Yummy.. var faktisk ikke så verst.. hjemmelagde muffins til dessert...
Huff som jeg skulle ønske at jeg hadde mer penger, slik at jeg kunne gått amokk på Cacas. og kjøpt kakeformer, og pynt og farger og utstyr. ååååh... det er av og toil utstyret det kommer an på... ikke bare kokken. tror ikke selvese Gordon Ramsey og Eyvind Hellstrøm kunne fått til noe skikkelig på det møkka-kjøkkenet mitt... spesiellt ikke med de begrensede ressursene jeg har.
men men... nytter velk ikke å klage. er vel bare å fortsette å spare litt her, og der, og kjøpe litt nå og da.. investere med gjevne mellomrom... men så var det igjenn dette med sko da. For de vil jeg jo liksom ikke være foruten heller.. jeg elsker sko... kan ikke leve uten...
gleder meg såååå utrolig til skoene mine fra Ellos kommer... pumps og boots... gjett hvem som skal sprade rundt da.. hehehe... undertøyet jeg bestillte samtidig håper jeg også blir en suksess...
huff og huff.. man har det ikke bra med seg selv her man sitter en stille og rolig lørdagskveld.
Men men, uansett... nå er det tid for en siste episode med Smallville, før vi kryper til køys for natten.. og venter på en ny dag, i dette som man i fordums tid kallte denne evige jammerdal...
Anne Lynx, Signing of!
Huff som jeg skulle ønske at jeg hadde mer penger, slik at jeg kunne gått amokk på Cacas. og kjøpt kakeformer, og pynt og farger og utstyr. ååååh... det er av og toil utstyret det kommer an på... ikke bare kokken. tror ikke selvese Gordon Ramsey og Eyvind Hellstrøm kunne fått til noe skikkelig på det møkka-kjøkkenet mitt... spesiellt ikke med de begrensede ressursene jeg har.
men men... nytter velk ikke å klage. er vel bare å fortsette å spare litt her, og der, og kjøpe litt nå og da.. investere med gjevne mellomrom... men så var det igjenn dette med sko da. For de vil jeg jo liksom ikke være foruten heller.. jeg elsker sko... kan ikke leve uten...
gleder meg såååå utrolig til skoene mine fra Ellos kommer... pumps og boots... gjett hvem som skal sprade rundt da.. hehehe... undertøyet jeg bestillte samtidig håper jeg også blir en suksess...
huff og huff.. man har det ikke bra med seg selv her man sitter en stille og rolig lørdagskveld.
Men men, uansett... nå er det tid for en siste episode med Smallville, før vi kryper til køys for natten.. og venter på en ny dag, i dette som man i fordums tid kallte denne evige jammerdal...
Anne Lynx, Signing of!
Lørdag
Stod opp klokken 11.30Am klar for nye eventyr... Oppdaget at jeg var like fri for det aller meste i kjøleskapet som i går, og nå grubler jeg på hva i F... Jeg skal ha på butikken...?...
Hvis du noensinne har vært på Butikken på Skutvik, forstår du kansje bedre min frustrasjon... Butikken er knøttliten og utvalget er MEGET sparsommelig (noen vil kansje gå så langt som å kalle det direkte Dårlig), Alt koster masse pender mao set er SVINDYRT å handle der... Ifølge vår kjære handelsmann er det skyhøye transportkostnader som har skyld i dette! Det er bestandig fritt for halvparten av det man trenger (og når man spør når det kommer inn er standard svar: det kommer neste mandag/torsdag.. Halve bestillingen kom ikke denne gangen/mange av varene vi bestille var borte/de var fri hos leverandøren(hint: BYTT LEVERANDØR, den de har virker ikke serlig seriøs....))
Men tilbake til middag... Begrenset vareutvslg og en nokså (ekstremt) kresen mann gjør at jeg aldri vet hva jeg skal lage til middag...:-/
Vel vel... Får bare fortsette å gruble jeg da:-)
- Posted using BlogPress from my iPhone
Hvis du noensinne har vært på Butikken på Skutvik, forstår du kansje bedre min frustrasjon... Butikken er knøttliten og utvalget er MEGET sparsommelig (noen vil kansje gå så langt som å kalle det direkte Dårlig), Alt koster masse pender mao set er SVINDYRT å handle der... Ifølge vår kjære handelsmann er det skyhøye transportkostnader som har skyld i dette! Det er bestandig fritt for halvparten av det man trenger (og når man spør når det kommer inn er standard svar: det kommer neste mandag/torsdag.. Halve bestillingen kom ikke denne gangen/mange av varene vi bestille var borte/de var fri hos leverandøren(hint: BYTT LEVERANDØR, den de har virker ikke serlig seriøs....))
Men tilbake til middag... Begrenset vareutvslg og en nokså (ekstremt) kresen mann gjør at jeg aldri vet hva jeg skal lage til middag...:-/
Vel vel... Får bare fortsette å gruble jeg da:-)
- Posted using BlogPress from my iPhone
fredag 1. oktober 2010
Fredag...
Ja, så var det helg i morgen... og grusomt er det...
I mangel av tiltakslyst gadd jeg ikke gå på butikken i dag, noe som endte opp med at jeg ikke hadde noe å servere til middag... Hva gjør man så for å få en løsning på det hele?
Jo man baker muffins og spiser det og potetgull istedenfor... huff yak og litt ekkelt... men oooooh så godt!
Ellers går dagen rolig og tregt! Var jo FREDAG=) Ellers sitter jeg og venter på mine to par sko, og Savner min lille engel mer enn alt annet...
Når sant skal sies er det heller lite som foregår... Jeg er enda rasende på mine såkalte foreldre, og deres svik.. Glemmes skal det aldri...
Ellers er jeg nå her... Skulle ha gjort husarbeid, og dusjet og greier i dag... men det gidder jeg bare faktisk ikke.. det er for strevsomt for mitt søte skjøre jeg... hahahahahha....
Men sån spøk til side... jeg har fått blod på tann.. ønsker meg flere sko... masse sko... hele garderobeskap fulle av sko... høye og lave, åpne og lukkede... pene og behagelige.. huff, det er ikke lett å være sko-oman, og blakk samtidig:-/
I mangel av tiltakslyst gadd jeg ikke gå på butikken i dag, noe som endte opp med at jeg ikke hadde noe å servere til middag... Hva gjør man så for å få en løsning på det hele?
Jo man baker muffins og spiser det og potetgull istedenfor... huff yak og litt ekkelt... men oooooh så godt!
Ellers går dagen rolig og tregt! Var jo FREDAG=) Ellers sitter jeg og venter på mine to par sko, og Savner min lille engel mer enn alt annet...
Når sant skal sies er det heller lite som foregår... Jeg er enda rasende på mine såkalte foreldre, og deres svik.. Glemmes skal det aldri...
Ellers er jeg nå her... Skulle ha gjort husarbeid, og dusjet og greier i dag... men det gidder jeg bare faktisk ikke.. det er for strevsomt for mitt søte skjøre jeg... hahahahahha....
Men sån spøk til side... jeg har fått blod på tann.. ønsker meg flere sko... masse sko... hele garderobeskap fulle av sko... høye og lave, åpne og lukkede... pene og behagelige.. huff, det er ikke lett å være sko-oman, og blakk samtidig:-/
Abonner på:
Innlegg (Atom)