Jaja, så sitter jeg her...
Prøver å tenke på noe positivt e d det er vanskelig. Savner min lille engel så mye... Det skjærer i hjertet hver gang tanken streifer innom ham, noe somm skjerflere gagner i timen. Livet går vidre sier de, det blir bedre med tiden, men så langt har det bare blitt værre.
Å gå rundt å føle seg misslykket som person, som mor og som kone er ikke en god følelse. Og er virkelig ikke noe jeg unner noen i denne verdenen. Jeg tar meg i å spørre meg selv: Hva har skjedd med meg, hva har skjedd med livet mitt. Men ender opp med det samme svaret som alltid. : JEG har FEILET...
Alt som jeg onsket for meg og mie har gått skjeivt. Alt har blitt froorvrengt til det groteskt ugjennkjennelige, og spyttet på, men det er vel bare slikt en må regne med i verdenen i dag.
Men livet må gå videre, man kan ikke legge seg ned å gi opp, man må være positiv, man må smile og være fornøyd med de kortene man har fått utdelt. Ikke klage og ikke si sin mening, ike bli frustrert og ikke gråte. Ikke bli såret når man blir avvist for å prøve å nå sitt barn, ikke elske og ikke hate. Men være en drone som gjør alt man kan for å tilfredstille de maktkåte på toppen... Man har ingen rett til hjemløp, og heller ingen rett til taushetsplikt. Alt det man sier blir veid opp og i mente, alt man tenker blir tolket i 1000 retninger. Alt blir tatt i verste mening, selv en inbyrdes spøk... Og på toppen av dette, opplever man at de man egentlig skal kunne stole på... sin egen familie, stikker en i ryggen, og lar kniven bli stående i såret, de har jo tenkt å komme tilbake med gjevne mellomrom for å vri litt på den!
Min sorg og min skuffelse er overveldene, men allikevel ikke i nærheten av å være så altoppslukende som mitt savn etter in kjære engel, som jeg ikke får lov til å elske på den måten han fortjener.
men det er mitt tap, ikke noe andre trenger å bry seg med... og mine følelser gjør seg egentlig best pakket pent inn og stuet bort bak en oppførsen en drone verdig....
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar