Tirsdag

Begynner å bli lei denne møkkainfluensaen... Tett og sår i nesen, urolig i magen, vondt i halsen, småfeber og generellt sett i møkkaform:-/ Men men, er vel ikke så mye åg jøre med det, meste er vel at man ikke klager for mye, da man da er mindre egnet til å være et menneske enn andre...

Min kjære har det desverre ikke mye bedre, småsyk han også, men men, sånn er det vel når mna bor sammen, da får man vel gjerne det samme... merkelige greier, kattene derimot, de er endelig blitt friske og raske begge to=) eller, det er nå en tid side, me jeg er bare så utrolig glad for å se at de enda er friske, aner ikke hva jeg skulle gjort uten dem... Sammen med min kjære er det ikke stprt annet som holder meg ved mote lengre...

Mitt hjerte gråter... og det smerter meg å tenke på min engel... Og nå hører vi ikke mer fra ham heller... det er jo ikke hans skyld...
Jeg mener, hvor inn i hampen vanskelig kan det være å svare på en melding? om ikke annet skrive at han har det bra... men NEEEEEIDA... de lar heller være med å svare i det heletatt... det er så IRRITERENDE, og frustrerende, og sårt... Alle dere småbarnsforeldre som leser denne bloggemn... HOLD FAST på barna deres, dere aner ikke hvor heldige dere er... fra før min sønn ble født har jeg hatt mennesker som har dømt meg, som har stirret på meg for å finne ut hvor "egnet" jeg er, som har vridd og vendt på det jeg har sagt, for å finne noe negativt... alt for å kunne ta min engel bort fra meg... Og nå sitter jeg igjenn med min man og mine katter... en familie som gledet seg, men som nå er knust. Et liv som var ventet, men som ble tatt fra oss, som ikke kjenner oss, ikke vet hvem vi er, eller hvor han kommer fra...

Er det nå noen som kan klandre meg for at jeg ikke stoler på statlige ansatte et sekund? De har løyet til meg, missbrukt opplysningene de har hentet inn, såret meg, stjelt fra meg og voldtatt min psyke... Alikevel er det forventet at jeg skal smile og være glad hver dag, at jeg ikke skal bære nag, at jeg skal møte opp ig være som alle andre, at jeg ikke skal la meg merke ved at en del av meg er revet bort for alltid... Jeg skal fungere 100% optimalt i et samfunn som ikke tar hensyn til at vi bare er mennesker, at vi opplever ting som går inn på oss...

Janteloven står så sterkt i dette landet at det er en skam. Hvorfor skal vi ike tro vi er noe, at vi kan noe, at vi er verdt noe... Jeg krever respekt, jeg krever omsorg, jeg krever å få sørge og savne, og eg krever respekt for at jeg sørger og savner... Jeg har mistet et barn som enda er i live, i tilleg til et barn som jeg aldrii fikk... Men dette er i dag så tabu at jeg får skjeve blikk bare jeg tenker på det... Det er ikke retferdig... Hvorfor skal jeg ikke kunne vise at jeg ikke har det utmerket hele tiden...
Er det fordi det er så mye mer behagelig for resten av verden at vi alle er følelsesløse droner, som spiser vårt brød, drikker vårt vann, smiler, nikker og går videre. Er det slik at de som jeg skulle kunne stole på ikke skal høre om mine problemer, fordi det blir for ubehagelig for dem å måtte trå til?
Er det bare meg eller er det noe som skurrer??

Noe må endre seg, og jeg tror det må starte med DEG!